Barn av regnbyen

Biblioteket i Bergen troner majestetisk i bybildet. Dette nyromatiske mesterverket fra 1917, huser byens største formue, hva humankapital anngår.

Her finner man nær sagt hva det måtte være av åndelig føde både for regn og solskinndager. De har også en rikholdig musikksamling slik at man egentlig ikke mangler noenting, og det eneste som gjør at du forlater det, er enten sulten eller stengetid, for biblioteket har hverken snop eller baguetter. De har derimot både paraplystativ og tunge dører som viser at de mener alvor.

Jeg har alltid vært en stor tilhenger av biblioteket. Ikke bare for bøkene og musikken, men også for menneskene som går og jobber der. Gjestene på biblioteket bruker som regel innestemme. De har dannet og fornuftig oppførsel, og de tygger sjelden tyggis.

Biblitekarene er koselige og meget hjelpsomme mennesker. Selv om det jobben deres, virker det nesten som om de har en egen idealisme for det skrevne ord, som de fryktelig ønsker at også andre skal ta del i.

De går som regel kledd i jordfarger og de har sjelden pumps.

Ofte kan du se de på vei til jobb, for de går kledd etter været, og bærer sekk. Fylt med ting som kan være lurt å ha med seg en regnværsdag.

Da jeg var på jakt etter noen gamle avissaker for litt siden, fikk jeg igjen kontakt med microfilmen. Denne boksen som minner mest om en lysbilde fremviser fra -70 tallet, hadde jeg ikke tatt i siden jeg en gang skrev en særoppgave om Puddefjorden før broen kom.

I samlingen til biblioteket sine microfilmer kan man bla i gamle aviser, tiår tilbake i tid.

Man kan bare spørre pent om hvilken måned og avis man er på jakt etter. Jeg ba likegodt om tre måneder på en gang, for dette kom til å bli gøy, og ganske riktig.

Branns heistilværelse på deler av -80 tallet,VIP saken med kjekkasene Tom Berntsen og Randolf Lie kom plutsselig veldig nært igjen. Jeg kunne også konstatere at kjøttdeigen hadde samme pris på Mekka som den har i dag, og at den gamle dagligvare butikken "Sesam" på Hetlevikåsen trengte folk.

På drøye 2 timer kom jeg gjennom helsiden annonser for "Renè" og artikler om hvordan byplanleggere så for seg fremtidens Bergen og hvordan ting faktisk ble.

Og kultur sidene til BT preges av slakt av puppejenten Samathe Fox sitt rikholde vokabulær. I dag tviler jeg på at de ville gitt henne spalteplass engang.

Da jeg gikk derfra tenkte jeg at: -Dette var faktisk kult, men at jeg kom til å bruke enda mer tid på skjermbruk.

Noe jeg lovet meg selv for en knapp måned siden å redusere. Pyttsan!

Neste gang tenker jeg å ta et dykk ned i -70 tallet. Riktignok eksisterer de på papir men.....Stakkars bibliotekarene!

Sosiale medier har blitt en viktig del av samfunnet. Der vi før oppdaterte hverandre i mindre flokker i offentlig rom, er vi nå begynt og dele nesten alt vi gjør, i et mye mye større rom og i mye større flokker enn før. Det har null allmenn interesse å spørre noen om mandagen om hva man har gjort i helgen. Man vet ofte når vedkommende spiste og hva. Vi har fått et helt nytt samfunn. Et samfunn der alle vet alt om alle, nesten før de har gjort det. Den nye lekeplassen kalt "Facebook" 

har visket vekk en del sosiale spilleregler og avslører hvor ulike preferanser vi har. Hva grenser angår.

Plutselig er folk begynt å offentligjøre at de er i ferd med å bytte tannkremmerke og får tilbakemeldinger om at venner håper det går bra, eller at kaninen har fått 7 velskapte kaninunger, hvorpå gamle klasskamerater man ikke har sett på femogtyve år, trykker "liker" i ren begeistrelse.

I det nye samfunnet er det viktig å vise at mennesker er flokkdyr og derfor markere dette tydelig med hvem sin flokk man tilhører. Feks. koker det på statusene til guttene når United vinner, eller hos menneskene fra Venus, når "Frustrerte fruer" begynner. Disse menneskene har også ofte bakt til kveldens begivenhet.

Det nye samfunnet har gjort det mulig at gamle venner blir som nye, men også at nye venner fort blir gamle, for ting går fort i det nye samfunnet.

Nyheter som før døde med døgnet har nå like stor interesse som nybakte fastelavensboller bare etter noen timer.

De siste par årene har opplaget til se & hør vært i fritt fall, og skal vi tro " de som vet " Er det nå viktigere å vite om naboen går kveldstur, enn at kjendiser skiller lag.

I det nye samfunnet er det viktig å vise at man behersker den sosiale agendaen. Derfor sympatiserer man gjerne med dem som styrer ståket.

samtidig er det viktig at man ikke skiller seg for mye ut, men følger flokken i tykt og tynt.

Noen tør og gjøre ting på egenhånd. De kan gjerne vise alle at de holder med lag som spiller langt nedi divisjonene i England og får god "cred" for dette, men disse er i fåtall. Disse viser seg også ofte  å være bjellesauer, og trekker andre med seg på merkverdige måter.

I det nye samfunnet blir det snakk om - Kem e hon? og - E vi tjommier med han? Dette fordi det dukker opp folk som har en felles preferanse med ønske om å bli godkjent i ulike fora.

Alder har en tendens til å bli visket ut i det nye samfunnet, og det fremstår som nokså tydelig at meningers mot ikke har noen alder.

Bruken er veldig ulik. Mens noen deriblant undertegnede til tider er nokså hektet. Nøyer andre seg med å være passive deltagere til arenaen for ulike nyheter og annet. Disse menneskene påstår gjerne at de mer aktive brukerene bør få seg et "ordentlig" liv. Dette blåser de aktive brukerne av, og mener det nettopp er det de gjør.

Det finnes også en del mennesker som mener at det nye samfunnet er for barn. Disse har tapt, for det nye samfunnet er kommet for å bli. Det gjenstår å se i hvilken fassong for ting er stadig i endring og det hotteste for tiden er tidslinjen.

Det er en grense for hvor lenge folk gidder å trykke liker hver gang noen bytter tannkrem eller ting en sprø fyr hører på byens gatehjørner, men sosiale medier vil uansett ha vikrig rolle i det gamle samfunnet, for menneskene sin tilnærming til skjermbruk er økende og ingen vet hvor eller når det stopper. 

Det vi derimot vet er at for ikke så veldig mange år siden mente man at vi kunne klare oss med tre, fire pcer på verdensbasis.

I helgen sovnet en tjommi av meg med Ipaden i sengen, og våknet dagen etter av datteren som ikke kom seg inn på Facebook!

Tidlig på 80 tallet kjører Dagbladet dobbeltoppslag med tittelen " Marsboeren som ble godtatt". Jeg husker ikke helt forbindelsen, men jeg var solgt og hadde alderede startet Bowie samlingen med Lpen "Best of Bowie" fra -81. Et komplett best of album og en tidløs reise gjennom Bowie sine høydepunkt fra 70 tallet. Hans egentlige navn er Davis Robert Jones , men han tar midt på 60 tallet kunstnernavnet fra en amerikansk jaktkniv. Ingen artister jeg vet om har så mange stilarter og har skiftet så mye image som denne mannen. Så har han da også fått ulike betegnelser som: Kamelonen, Det androgynet menneske for å nevne noe.

Hvem er han egentlig har mange, deriblant undertegnede spurt seg oppigjennom tiden. Fyren med et blått og et brunt øye. - Er det han som skapte alteregoet "Ziggy"? Er det han som ble fersket til sengs med Mick Jagger av konen Angela? Hvorpå Jagger skrev låten Angie som en unnskyldning ( Mener mange) Eller er det han som i 83 står frem i påskegul dress med nybleket hår og synger sukkersøt listepop om kinajenter og moderne kjærlighet. Jeg håper det ikke er det siste for "Lets dance" platen er fæl. Det er riktignok den mest solgte av hans album, men jeg ble aldri venner med den. Mitt forhold til multikunstneren er helt og holdent fra hans bragder på 70 tallet.

- Jeg husker ingenting - Ingenting fra 1975 har Bowie sagt. Dette året produserer han like godt mesterverket "Station til station" og viser en hel verden at han ligger langt foran tiden, noe han alltid har gjort. Hør på: Young Americans, Moonage daydream eller Kunstverket Sound and vision fra 77, som nesten er for en sammenhengende hypnose og regne.

I 77 får band som The Clash og Sex Pistols sine gjennombrudd og punken er på alles lepper i London. På denne tiden er kokainbruken til Bowie helt ute av kontroll, og han drar til Berlin for å bli menneske igjen. Her lager han den gigantiske triologien med mesterverkene Low(77) Heroes (77) og Lodger (79) Og drar derfa som en reltivt frisk mann. Han takker Berlin for hjelpen med å levere filmmusikken til den prisbelønte propaganda filmen " Å være ung er for jævlig" Som handler om det stakkers lille pikebarnet som blir filleristet i 70 tallets Berlin.

Bowie utmerker seg også som en stor skuespiller og maler og er også godkjent av Odd Nedrum.

Hva er så den største platen hans? Jeg er ikke i tvil! Ziggy Stardust platen fra 72 skampryler det meste som er utgitt uavhengig av artister, og går inn i historien som et av de største kunstverkene noensinne.

Platen har ikke et dødpunkt og bare pausene mellom sangene gir deg pustepauser albumet igjennom.

Nå har vi hvert øyeblikk bursdag igjen.......Meg og Bowie!

Før i tiden var jeg veldig glad i å bytte ting. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men jeg syntes det var fasinerende og se hvordan en ting kunne bli til en annen. Det var nok også en måte å kvitte seg med ting jeg var gått lei for å fase inn noe nytt og tytt. En gang byttet jeg vekk en paradetromme mot en fotball. Vi hadde bruk for en ball akkurat da, og jeg var rimelig lei av å slå den dagen. Det er vel den eneste gangen jeg har angret på en byttehandel, for jeg klarte ikke å leve uten tromme, så det ble dyrt. En handel som aldri ble noe av var den gangen jeg ikke hadde plass til flere Kiss plakater på rommet og fant ut at jeg skulle bytte vekk de som var til overs mot et luftgevær. Dette var faren til en av blokkungene sitt, men det brydde ikke jeg meg om. Det triste var bare at i det jeg skulle overta geværet kom moren hjem og handelen gikk i vasken. En kul steinvasket skinnjakke jeg hadde, ble brukt som byttemiddel mot moped, til låns riktignok.

Da stjerneposene gjorde sitt inntok som lørdagsgodt tidlig på 80 tallet gjorde produsenten et smart triks. I hver pose var det nemmelig en pakke med kissbilder. Noe som gjorde at man måtte kjøpe mange for å få komplett samling. Dette resulterte i at jeg på det meste kjøpte tolv stjerneposer på en gang for å nå komplett samling. Samme dag som jeg gjorde dette kjørte dagsrevyen sak om hvor usunn stjerneposene var, da lukket jeg bare øre og øyne med munnen full av salmiakk-kuler.

 Da jeg var overbevist om at jeg hadde alle, var jeg lei hele greien og byttet de vekk mot 3 innspilte Maxell kassetter med Kiss,  "Dressed to kill" fra 75, "Rock and roll over" fra 76 og Dynasty fra 79 og jeg var hektet på "Makin love" fra 76 albumet.

det var gøyest og bytte med "blokkungene". De hadde få grenser på hva som kunne byttes vekk og ikke. Hos oss var det ofte " Eg har ikkje lov av min mor"

Sånne ting sjekket jeg aldri, for da hadde jeg endt opp med å bytte klistremerker og fotballkort og det hadde blitt kjedelig i lengden.

Blokkungene på Vadmyra og i Loddefjorddalen hadde enda mindre grenser. De var i stand til å bytte vekk både sykler og slalomutsyr om det var noe de hadde lyst på. Det turde ikke jeg å være med på, men jeg husker jeg byttet et kjemisett mot 2 Iron Maiden plater av en i Loddefjord, slik at jeg kunne lage røykbomber på rommet.

Jeg bytter ikke så mye nå lenger, men i dag var det altså den store byttedagen. Da jeg gikk til byn for å bytte noen julegaver kom jeg til å tenke på byttingen av ting og tang. Julegaver hadde jeg egentlig respekt for å omsette i andre ting. Hva om min tante og de kom på besøk- Likte du spillet du fikk av oss til jul, Even? Jada, klart det, mens jeg egentlig hadde byttet det vekk i syv Morgan Kane bøker. Jeg fikk meg liksom ikke til å gjøre det.

Mange av datidens gaver hadde relativt lav markedsverdi. Jeg kunne liksom ikke stille i gaten med et par polvotter og et par raggsokker - Bytter du disse i det fjernstyrte flyet ditt? Sånt går jo bare ikke.

Jeg fant egentlig ut i dag, at bytting ga ikke samme kicket som før i tiden, og dro hjem med tre Tom Waits album. Deriblant det som jeg mener er årets plate, og som bærer det velklingende navnet....." Bad as me"

I 82 var det ski VM i Holmenkollen. Dette var året da vi fikk tidenes stafett drama. Nemlig finalen på siste etappe, vi visste måtte komme. I hovedrollene vår egen Oddvar Brå og bamsen fra Sovjetunionen, Aleksandr Zavjalov. Dette var vinteren jeg ble kjent med begrepet "målfoto", og jeg trodde aldri de skulle slutte og spille "Ruby, dont take your love to town" med Gary Holton og Casino Steel på radioen. 

En knapp halvtime før stafetten starter, utspinner det seg et helt annet drama. På en skole, i en drabantby utenfor Bergen er det en klasse som får blankt, nei. Da de spør om tilgang til tv bildene, som skulle vise seg å bli historisk denne snørike vinteren. Datoen er 25. februar og en av elevene i klassen, "Brisle", har 13 års dag. Da vi kommer inn fra friminutt hører jeg plutselig bak meg -Frøken, Eg har så vondt i magen at eg må stikke hem! Bak meg kommer nemlig "Brisle" nesten krypende med tåpelige grimaser i ansiktet. Om hun der og da skjønte hva som foregikk vet jeg ikke, men hun fikk svaret ganske raskt etterpå. Han pakker sammen tingene sine og kjemper seg ut av klasserommet.

Et lite minutt senere er vi vitne til en liten fyr som løper så fort forbi vinduet, at jeg tror hverken Brå eller "Zasha" hadde maktet og henge på han, og frøken ristet på hodet og hentet tv.

Stafetten ble akkurat det dramaet vi alle kjenner så godt, og Norge banket resten av verden i sammendraget.

Dette var under den kalde krigen, og vi var ikke akkurat bestevenner med Sovjet. Da løpet var over begynte debatten på radio og tv. Sovjet mente nemlig at Brå skubbet "Zasha" i oppløpet, og at vi brukte ufine triks for å ta det gullet. Debatten om "Brisle" tok i bruk ufine metoder for å få se Brå ta "Zasha", eller om han var helt uten empati for sine klassekamerater, fikk vi aldri, og jeg burde kanskje gitt han en eske kull tabeletter til den bursdagen.

da vi andre kom hjem den ettermiddagen var det blitt mørkt i Junosvei. I gaten var det bare en gutt som var ute. "Brisle hadde spent på seg Sheriff-skiene. Hvem han lekte han var, vet jeg ikke, og jeg har enda ikke konkludert med hvilket løp jeg setter høyest, Brå mot "Zasha" eller "Brisle" mot klokken.

Det jeg derimot vet er at at også denne vinteren tok slutt, og Gary Holton og "tjommien" hans datt ned fra Vg-listen for godt.

Her forleden fikk jeg plutselig spørsmålet: " Bodde ikkje du borte på byggene"- Byggene. Der var det rare ordet igjen. Jeg hadde nesten glemt det. Da jeg så nærmere på henne så jeg det plutselig. Det var en "blokkungene". Jeg tenkte på elven som delte leirene i to, med rekkehusbebyggelsen på ene siden, og blokkene på den andre. "blokkungene" mente elven var deres. De kom nemmelig på Hetlevikåsen før oss.

Jeg var fasinert av "blokkungene". De tok større sjanser enn oss. de var tøffere enn oss, og de kunne triks med telefonkiosken.

Vi hadde kun en i gaten som var godkjent av "blokkungene", Det var "Tomte". "Tomte" hadde på en måte en fot i hver leir, noe som gjorde at vi var trygg nede på "Badiken" om vinteren, i fredstid. Vi konkurerte mot "blokkungene" i hopp og slalom. "Blokkungene" kjørte på svarte jet-ski, og det gjorde "Tomte" og.

En gang gikk en av blokkungene inn på Sesam med ski på, noe jeg syntes var meget spessielt.

For oss var det bare 3 merker som var gjaldt. Det var Atomic, ski, Look bindinger og Nordica støvler. Jeg har igrunn aldri hvisst hvorfor, Ingemar Stenmark kjørte jo på Elan.

Vi hadde en i gaten som kunne ta større sjanser enn "blokkungene", "Knoken". Det triste  var bare at "Knoken" kunne lite om risiko vurdering, og han ble alltid tatt.

Han er feks den eneste jeg kjenner i byn som har prøvd på noe så tåpelig som å klatre inn vinduet nede på Chanti. Det gikk jo selvfølgelig rett i dass, og "Knoken" suste på hove ut.

"Knoken" likte ikke blokkungene og en St-hans hev han en av blokkungene i elven, for det han stjal av vårt bål. "Blokkungene" hadde solid foankrede leveregler som " En for alle, alle for en" og "Knoken" fikk godt med bank samme kvelden.

dagen etter var krigen et faktum. På kommando fra "blokkungene" kunne ikke krigen starte før "Geddien" og "Charlien" kom tilbake fra "Nøtteskogen" med nylagde pil og buer.

Den sommeren var det vanskelig å oppdrive plaster på Hetlevikåsen.

Senere i tenårene da "blokkungene" ble til "blokkiser" ble "Knoken" godkjent og begynte å henge med de nede på "Miljøet".

De fikk nok respekt for hans totale fravær av frykt. 

På søndag måtte jeg ut igjen og se. Elven var vekke. Den var nok av sikkerhetsmessige grunner fylt igjen og jeg tenkte.: Hva skjer med de "blokkungene" som stjeler av St-hans bå i våre dager.

På 80 tallet var det veldig mye hår, Det var faktisk så mye hår på 80 tallet at jeg ofte har lurt på hvordan alt ble fraktet vekk den gangen moten skiftet navn. En av profilene på første halvdel av 80 tallet hadde ikke hår i det hele tatt, skjønt, jeg tror ikke fyren brydde seg heller. Han hadde en helt annen agenda enn å trykke på mentometerknapper hos Vidar Lønn Arnesen i studio hver tirsdag. Kåre Willoch ville ta fra oss sosialdemkratiet, og da han høsten 81 fikk muligheten lot han seg ikke be to ganger. Han tok det under armen og stakk te skogs som en eller annen slu rev, helt uten fløte på halen, og ungdomsklubbene sang sin svanesang med tårer i øyekroken.

80 tallet var preget av den politiske duellen mellom Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch. De var på hver sin måte glitrende debattanter.Gro kalte en spade for en spade, mens Willoch var mer akademisk i toneleiet Han var trossalt en vestkantgutt. Sikkert den flinkeste på skolen og. For Willoch er en meget klok fyr. Bare ikke den gangen i 81. Jeg lurte ofte på om det bare var Tramteateret som skjønte dette? Hvor de med sine politiske viser fikk frem sine budskap. De var trossalt på halvsju, så da var de på vårt lag.

Men alt dette brydde vi oss lite om, vi var nemmelig begynt å stappe strikkegensere ned i slitte 501 bukser, og det så ut som genseren kom ut igjen nede ved beina i form av lekre leggvarmere. Mens det politiske fargekartet var rødt eller blått. Ble det godt skjult for oss. Vi var nemmelig bare opptatt av pastell farger.

Musikalsk var 80 tallet en solid nedtur, Der 70 tallet var preget av musikalsk begavelse, druknet 80 tallet i en brønn av: Hår, sminke, hitmakere, og zynthezeisere m/ trommemaskiner.

Et solid eksempel på det musikalske utrykket er det Canadiske bandet Heart med låten "What about love" fra 1985.

Den er på mange måter et bilde av alt.

Den har både hår, enkle gitarriff med hylende gitarsoloer spillt på gitarer i leopard drakt. Låten starter i solid klinetempo for å bli dratt mot maxen. Ann Wilson hadde en stemme som egnet seg godt for gradvis oppbygging mot et eksplosivt refreng, Hvor trommisen Ben Smith hadde mixet tammene sine så dypt at hvis det hadde vært hull i gulvet kunne man hørt det til Kina. Jeg påstår den låten går hakket for tregt. Den formelig subber i tempoet, men....... 80 tallet likte det!

Tv kanaler som flertallsform er blitt en selvfølgelighet i våre dager. I min tid var det bare en. Det var nrk. Nrk var fra starten ment som en opplysningskanal som skulle gjøre oss til et mer opplyst folkeslag. Ble vi egentlig det? Kunne vi ikke klart oss uten denne kassen som riktignok er blitt forvandlet til en flat dings som kan henges på vegg, og som enkelte mennesker faktisk vurderer som ganske sexy. 

I dag viser hvertfall denne "sexye" gjenstanden, alt fra folk som driver klappjakt på kjærlighet på gamle småbruk som er i faresonen hva landbrukspolitikk angår, til føljetonger om Bergans kledde folk som skal gjøre gøyale triks i all slags vær.

Da jeg var barn ville nok Bergans aldri sponset tv programmer med klær. Da var nemmelig alt i S/H, og vi måtte gå helt frem til tv for å slå det på. Noe som førte til at det kunne stå på i timesvis og kjøre glitrende debatter om vår felles samtid. Spesiellt var søndagen en rar tv dag.

Da sendte nrk søndagsmatine. Søndgasmatineen var ofte en stumfilm med Charlie Chaplin. Den  hadde en ca 2 minutters melodi som gikk om igjen og om igjen gjennom hele filmen slik at man var ganske svimmel i hodet før halve filmen var over. Dette var ikke det verste. Chaplin var klønete. Han snublet og falt om hverandre og gjorde de merkeligste ting av enkle praktiske gjøremål. Min bestefar syntes Chaplin var hysterisk, og jeg syntes min bestefar var hysterisk, men det er en annen historie. Han mente Chaplin var en stor kunstner. Chaplin var nok en stor kunstner som altså endte opp i en stumfilm i S/H. Jeg lo aldri av Chaplin, og jeg så rart på min bestefar når han hylte av stakkars Chaplin som gikk på lyktestolpe nummer tre i løpet av fem minutter, og da vi satt oss til middagsbordet tenkte jeg ganske høyt inni meg "Hvis jeg ler av sånne teite ting når jeg blir voksen har noe gått rimelig galt et sted"

På et tidspunk var det en klok fyr som fant ut at tv skulle sende i farger. Dette var en revulosjon for tv fansen på 70 tallet. Dette førte blant annet til at vi kunne se forskjell på rollefigurene i Barbapappa- gjengen med den snodige motorikken. 

I dag er det utenkelig å sende noe i S/H. Jeg lurer egentlig veldig på hvordan vi hadde reagert om alle kanalene hadde bestemt seg for å sende en uke med S/H. Hadde feks Bergans trukket tilbake tøyet sitt fra de der gradene på nord?

Er vi virkelig så rask at alle tror vi kjører på moped? Stemmer det at den gamle legenden, Tore Nortvedt, som forøvrig fremdeles har flest A-kamper, lurte motstanderne ut på jordet? Var "Jollen" så fantastisk god på hodet at en gang han skulle opp i en hodeduell så kolliderte han med et jetfly. Var det bare landslaget som virkelig hadde en sjanse mot Brann. Hører det virkeligheten til at hele stadion fikk sting når Helge´n spellte ving. Sikkert og visst er det uansettt at Brann er mye mer enn et "vanlig" fotballlag for de som går og skarrer  på R éne rundt Lidohjørnet i all slags vær. Skjønt, mange av dem lurer på hvor i all verden det er blitt av Strandkaien sin strand, Men alle er enig om en ting. Brann e`best! Brann er faktisk best, uansett.

Høsten 76 spiller Brann finale mot Sogndal, på et Ullevål dekket av sagmugg, og regner høljer ned i Bergen. denne søndagen går det likevel et lys opp for en liten gutt ute på Hetlevikåsen som med et åpnet øynene, for byens stolthet. Steinar Aase var så tøff der han hang i nettmaskene etter å ha dyttet Brann opp i føringen 1-0 at det skulle vise seg at jeg ble fasinert av denne bypatriotiske lidenskapen.

Senere var jeg vitne til at "vi" tapte for Lillestrøm 2 år etter, og først i 82 vant Brann igjen, og "Pølle`n" ga drakten til "Håkkien" i gledesrusen på Ullevål.

Jeg har opp igjennom årenes løp hørt utrolig mange historier om Brann. Noen virker nokså sann, mens andre, ramler sammen i første sving. Hva med "krabbelaget til Varegg, eller hva med de tjommiene som reiste te finalen i 78 og leide en limosin og møtte kongen skigående oppi Holmenkollen. Eller "Addien" som solgte koien og reiste te England for og se Brann- Sunderland, mens konen var på kurs. Jeg har igrunn godkjent alle sammen. Ikke for det jeg nødvendigvis tror på dem, men for det de er så godt og levende fremsillt. 

En "Tjommi" fra gaten, "Gulle" er et levende eksempel på at det skjer rare ting i et hode som detter litt for langt ned i den røde gryten.

Vi gikk i gaten sammen, gikk i klasse sammen, og senere var vi en gjeng som hadde partourkort sammen. Det var da jeg plutselig fikk se en side ved han jeg aldri før hadde sett. Vanligvis var "Gulle" av de som ikke forsnakket seg eller var det sosiale midtpunkt. Han likte av en eller annen grunn og gå alene fra skolen, og hvis du spurte -Ska eg gå med deg hem "Gulle" sa han alltid - Ja men då må du skynde deg, for eg ska te byn. en time etter var han ute på "lekaren"

Det spessielle er at, i det vi kom inn stadionporten skiftet fyren totalt personlighet og begynte og styre den sosiale agendaen. Han ville plutselig grave ned motstandere, og ropte ofte etter sine egne helter "koffor i helvete løper du på den der, du er jo så treg at vi må ha kalender for å ta tiden på deg"

En gang i en kamp mot Viking var det en av oss som var så syndig og spørre hvor lenge det var igjen. Da langet han ut en neve så blodet fosset fra nesen, mens han skrek " Følg no med då, for faen"

Hvis Brann en sjelden gang tapte og det var han som kjørte, skulle han ha det helt stille i bilen, og ingen måtte si noe. Hvis du var så skjødesløs og si- Jaja "Gulle" hva syntes du om kam.....-Kjapp igjen. Eller, Hva var det som skjedde med.......-Hold kjeft! mens det gnistret i øynene på han.

Da det ble klart at Brann gikk videre i går kom jeg til og tenke på "Gulle" Var han like engasjert enda? Kom han til og reise på finalen? og burde jeg ha ringt og gratulert han. Jeg lot det være. I morges ringte han meg plutselig. Uten og si "hallo hvordan går det" som er vanlig etter "long time no see" Sa han bare. "Vi e på vei te Ullevål"

Og hamret i vei om planer og tanker han hadde gjort seg i løpet av natten.

Vi snakket litt om Brann generellt i år og jeg kunne fortelle som sant var at den gamle supersuporteren "Addien" ikke var mer. Det er da han sier det merverdige i mine øyne.

"Ja det er eneste gyldige grunn til å ikke reise til Oslo den sjette november"

Da tenkte jeg at "Jaja vi forandrer ikke så veldig tanke, når det gjelder enkelte ting.

Så får vi heller håpe at Brann fortsetter å skyte, sånn at tverrleggeren ofte detter ned, og at det fremdeles det går rykter om at motstanderne flykter.....GLEDER MEG!

I politikkens verden skal noen vinne, og er noen nødt til og tape. Gårsdagens valg ga oss da også soleklare vinnere. Vi fikk flere eksempler på at de små partiene mistet velgere til de store. Skal man tro TV2 sin kommentator Vår Staude, så har et av partiene blitt direkte puslete.

- Hva nå med senterpartiet som er i ferd med og bli et lite pusleparti, spurte Staude ubetenksomt, da prognosene begynte å ramle inn i studio.

Hva om en som aldri før hadde stemt, hadde fått det for seg at i år skulle det skje? Vedkommende hadde siden valgkortet datt i posten studert valgmateriell og sett utallige debatter på tv. I jungelen av valgflesk og lovnader om både svære parker rundt " Gamle Loddefjord torg" og bybane liketil Melkeveien, gjør borgeren seg opp en mening om et grønt og miljøvennlig alternativ. Vi er jo tross alt kommet av jord - og skal på et tidspunkt bli til det igjen. Om kvelden kan den lille borgeren lene seg tilbake i sofaen og ta seg en farris og en pose cashewnøtter, med et CO2 fritt smil om munnen og tenke:

- Yes! Nå er jeg og med, jeg er ikke en av sofasitterene lenger. Jeg har faktisk lov og gå rundt og klage litt også om ting skulle butte mot.

Helt til Vår Staude åpner munnen sin, og cashewnøttene og farrisen setter seg fast i halsen på den lille borgeren - for hvem har vel lyst til å tilkjennegjøre at de har stemt på et puslete parti?