Barn av regnbyen

På 80 tallet var det veldig mye hår, Det var faktisk så mye hår på 80 tallet at jeg ofte har lurt på hvordan alt ble fraktet vekk den gangen moten skiftet navn. En av profilene på første halvdel av 80 tallet hadde ikke hår i det hele tatt, skjønt, jeg tror ikke fyren brydde seg heller. Han hadde en helt annen agenda enn å trykke på mentometerknapper hos Vidar Lønn Arnesen i studio hver tirsdag. Kåre Willoch ville ta fra oss sosialdemkratiet, og da han høsten 81 fikk muligheten lot han seg ikke be to ganger. Han tok det under armen og stakk te skogs som en eller annen slu rev, helt uten fløte på halen, og ungdomsklubbene sang sin svanesang med tårer i øyekroken.

80 tallet var preget av den politiske duellen mellom Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch. De var på hver sin måte glitrende debattanter.Gro kalte en spade for en spade, mens Willoch var mer akademisk i toneleiet Han var trossalt en vestkantgutt. Sikkert den flinkeste på skolen og. For Willoch er en meget klok fyr. Bare ikke den gangen i 81. Jeg lurte ofte på om det bare var Tramteateret som skjønte dette? Hvor de med sine politiske viser fikk frem sine budskap. De var trossalt på halvsju, så da var de på vårt lag.

Men alt dette brydde vi oss lite om, vi var nemmelig begynt å stappe strikkegensere ned i slitte 501 bukser, og det så ut som genseren kom ut igjen nede ved beina i form av lekre leggvarmere. Mens det politiske fargekartet var rødt eller blått. Ble det godt skjult for oss. Vi var nemmelig bare opptatt av pastell farger.

Musikalsk var 80 tallet en solid nedtur, Der 70 tallet var preget av musikalsk begavelse, druknet 80 tallet i en brønn av: Hår, sminke, hitmakere, og zynthezeisere m/ trommemaskiner.

Et solid eksempel på det musikalske utrykket er det Canadiske bandet Heart med låten "What about love" fra 1985.

Den er på mange måter et bilde av alt.

Den har både hår, enkle gitarriff med hylende gitarsoloer spillt på gitarer i leopard drakt. Låten starter i solid klinetempo for å bli dratt mot maxen. Ann Wilson hadde en stemme som egnet seg godt for gradvis oppbygging mot et eksplosivt refreng, Hvor trommisen Ben Smith hadde mixet tammene sine så dypt at hvis det hadde vært hull i gulvet kunne man hørt det til Kina. Jeg påstår den låten går hakket for tregt. Den formelig subber i tempoet, men....... 80 tallet likte det!